BALY

Jeg har vært på Baly. Riktignok med ”Y” og ikke ”I”, men det har ingen betydning. Baly er en liten landsby som ligger ca 8 timer sør for Mahajanga med båt. Nå brukte vi forsåvidt 9 timer til, og 14 timer hjem. De 14 timene var lange.

Baly var ingenting slik jeg hadde sett for meg. Landsbyen var bygd på sand, og alle husene var helt like – bygd av  palmer. Gulvene var av sand, med noen matter over så det ikke ble sand overalt. Men det var sand overalt likevel. Bare ikke like mye sand. Det fantes ikke strøm eller vann på øya. Familien vi bodde hos hadde 6 solcellepanel lommelykter, som lyste litt opp. Det hadde nok resten av landsbyens 2-300 innbyggere og. Men jeg har aldri i mitt liv sett en så lysende måne, så de trengte nesten ikke lys der. Dusjen var blant noen oppstillte palmeblader, og doen var hvor det er falt deg inn. Det fantes ingen butikker av noe slag på øyen, med unntak av noen få sjapper hvor du kunne få ta i litt ris og grønnsaker. Nærmeste butikk var 5 km unna, med båt. Penger får de gjennom å selge krill, reker og krabber, som de kun kan fiske 3 måneder i året. Får de lite fisk får de lite penger. Men heldigvis fisker de middagen sin selv, så mat har de nesten alltid.

Vi dro dit sammen med en prest og en arbeider i SHALOM prosjektet NMS driver i Mahajanga. Sahlom skal være med å støtte byggingen av en kirke i landsbyen, som var grunnen til at vi var der. De hadde ett par møter som omhandlet dette, og ut i fra hva jeg skjønte ble de enige, og skal  nå bygge kirke. Med landsbyens 13 kristne innbyggere, tror jeg det blir veldig bra, og håper det blir en økning.

Men det var utrolig interessant å se hvordan livet på kysten av dette landet er. Som beboer av Tanas største by, var det og deilig å komme seg litt på utsiden å se andre sider av kulturen. Det var veldig spennende å lære, se og høre på når de fortalte om hvordan livet var det, og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk være med dit og reise hjem igjen med den opplevelsen i baklomma.

Her er noen bilder 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Det går mot slutten

Jeg er ferdig. Jobben er ferdig. Hverdagen min her er over. Jeg skal snart hjem. Denne siste arbeidsuken var utrolig trist. På Ebenezera på tirsdag begynte jeg nesten å grine to ganger, men de andre stedene klarte jeg å holde meg. Det blir rart å være her i nesten 3 uker til uten å jobbe. Men påskeferie er påskeferie, og da må vi fint finne oss i at vi må ha fri.

Det er mye trist rundt det faktum at jeg ikke skal jobbe mer. Jeg får mest sannsynlig aldri sett de barna igjen, og noen av dem er så skjønne og fantastiske at hjertet mitt smelter hver gang jeg ser på dem. Det blir rart å ikke skulle se dem komme løpende mot deg, eller jublende i klasserommet når du kommer inn. Det blir rart å ikke planlegge undervisningen for neste dag, eller finne ut hva vi skal leke med ungene. Men det verste blir nok det å vite at nå har ikke de barna noen som er der KUN for dem. De har foreldre og lærere, ja, og jeg velger etter inntrykk å tro at lærerne tar seg svært godt av elevene, men den oppmerksomheten og omsorgen vi gir barna er langt ifra noe de kjenner fra tidligere. Det blir vondt å tenke på at barna på Agnes Mignons ikke lengre skal ha en times lek med vazahaene på onsdagen, og barna på Ebenezera som ikke lengre har levende klatrestativer i friminuttene. Hvis jeg noen gang skulle gitt noe til den skolen, var det ett lekestativ å ha i skolegården. Jeg håper og tror at vi har betydd noe for de barna. At de har fått lov til å kjenne på følelsen å føle seg elsket og verdsatt. At de betyr. Jeg får ihvertfall følelsen av det når jeg ser hvor glade de er for at vi er sammen med dem, en dag til. Og jeg vet at de barna har betydd utrolig mye for meg. Alt det jeg har fått lov til å oppleve de siste 5 månedene kommer til å være med meg for alltid, og sporene av alt det herlige jeg fikk være med på kommer til å sitte i meg for alltid.

Uheldigvis hadde vi ikke favorittklassen på onsdag på Agnes Mignons, men det var likevel en fantastisk dag. Favorittklassen er barna i alderen 3-5 år, de elsker oss og vi elsker dem. Uken før hadde jeg den søteste opplevelsen med 2 av guttene, da de satt seg på fanget mitt når klassen skulle gå og vinket og sa hade til resten av klassekameratene sine. Det smeltet hjertet mitt. Jeg har så mange gode minner fra den skolen. Så mye jeg kunne ramset opp, men som jeg velger å la være å gjøre. Det har vært ett fantastisk år på jobben, på alle mulige måter.

Men nå er dette fantastiske over. Og det er med ett tungt hjerte og tårevåte øyne jeg skriver det. Jeg håper de som kommer til neste år vil elske det like mye som jeg har gjort, og at det vil bety like mye for dem som det har gjort for meg. De fortjener det, og barna fortjener det.

Jeg kunne lagt med 1000 bilder fra de siste 2 ukene. Men det skal jeg ikke. Her er ett lite (uredigert) utvalg.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

… 2 måneder senere

Ukene flyr. Månedene flyr. Nesten 2 måneder har gått siden sist jeg blogget, men jeg velger å se på det som ett bra tegn. Jeg har bedre ting å bedrive fritiden min på.

Den siste tiden har vært helt utrolig fantastisk. Vi har hatt ett travelt program, og for å være helt ærlig husker jeg nesten ikke hva jeg gjorde for to mnd siden. Men jeg skal prøve så godt jeg kan.

I nesten hele februar hadde jeg besøk av Oskar (min kjæreste for dere uvitende som leser bloggen). Det var tre veldig fine uker jeg er glad jeg hadde. Dagene var fyllt av hva jeg pleier å gjøre i hverdagen min her. Barna på skolen syntes det kjempestas å ha en sterk mannegutt å leke på, og store deler av tiden så man kun litt hår, to sko og hender. Og innimellom ett hode som febrilsk gispet etter luft. De lo, vi lo, og vi hadde det helt fantastisk sammen med barna.

Utenom at han ble med på jobb, var vi og på ferie til regnskogen i Andasibe, samt nesten en uke på Ile St. Marie. Det var noen fantastiske dager, hvor vi blandt annet nesten omkom på motorsykkeltur. Neida, det var ikke i nærheten så ille, men jeg var til tiden under den 5 timer lange turen svært sikker på at jeg skulle ta mitt siste åndedrag. Og det hjalp ikke veldig at Oskar aldri i sitt liv hadde tatt på noe med to hjul som har gir. Men her er jeg. En gøy opplevelse rikere.

Etter han dro var det første jeg gjorde å slakte ei høne. Utenom å være ganske lei meg i noen timer. Men det gikk over. Tilbake til kyllingen. Det er noe av det rareste jeg har vært med på. Stakkars dyr, tenkte jeg mens jeg skar over halsen til høna med den sleipeste kniven i sikkert flere mils omkrets. Plutselig mens jeg satt å kuttet i halsen på dyret og var godtroende om at den var død og i himmelen, begynte den plutselig å flakse som en gal. Blodet sprutet, høna kakla, jeg skrek og Helisoa og Irmelin lo. For ett syn det må ha vært. Men maten ble av øverste klasse, og jeg har nå slaktet mitt første dyr. Inne på ett kjøkken.

Etter denne rare opplevelsen var det duket for MM. MisjonærMøte. Kjempestemning. Det var svært hyggelig å treffe igjen alle de andre misjonærene/ettåringene jeg ikke har sett siden før jul, men det var og veldig trist å dra derfra når jeg visste jeg ikke skulle se dem igjen før vi alle er i Norge, eller kanskje ikke før jeg dør og vi møtes i himmelen. Tiden får vise. Men jeg hadde det ihvertfall utrolig fint der i min gamle leilighet. Heldigvis var MM i år litt mer bloggvenlig enn fjorårets, selvom det var noe sykdom i år og. Jeg fant blandt annet toalettsetet veldig imøtekommende ett par av dagene der. Men nok om det.

Uken etter MM fløy avsted, og dermed har vi nå kun 1 dag igjen på jobb. Hjelpesmeg. Hvor blir tiden av? Alt er perfekt nå. Jeg lever i denne boblen jeg av og til tror er en drøm og det blir fælt ikke lengre leve i denne drømmen. Men det prøver jeg å ikke tenke på. Nå skal jeg gå å leke ”sherrif” og ”funny bunny” med engelskklubben. Det blir så gøy! Hurra for engelskklubb.

Og jo forresten. En krise skjedde på MM når macen min valgte å avslutte forholdet vårt. Dermed har jeg ingen bilder fra verken ferie, MM, høneslakt eller noe annet gøy. Og på toppen av det hele godtar ikke min fæle nye (gamle) ACER minipc SD-kortet. Så jeg er litt lost. Og uansett er jeg så kresen at jeg helst ikke vil legge ut uredigerte bilder. Men jeg skal heve meg over det. For det er så kjedelig uten bilder. 

Hjerte for jobben

Det er helt fantastisk å være i gang med arbeidet igjen. Den siste halvannen uken har vært helt perfekt, og akkurat slik jeg vil det skal være resten av tiden min her.

Ungene på alle arbeidsstedene var kjempeglade for å se oss igjen. Vi ble møtt med kyss, klemmer, hopping og skriking og en ENORM glede for at vi endelig var tilbake. Det var en helt fantastisk følelse, og jeg ble enda mer glad i ungene jeg allerede er skikkelig glad i. Jeg lurer på hvordan det skal bli å dra fra dem.

På Ebenezera, skolen hvor vi er engelsklærere, ble undervisningen både forrige og denne uken tatt svært godt imot. Vi lærte dem om klær, og klasserommet var fyllt med latter, hyling og rulling på gulvet mens jeg tok på meg plagg etter plagg. Kjolen utenpå skjørtet, t-skjorten oppå der igjen, bukse utenpå og til slutt en shorts uten på alle de andre 8 plaggene. Jeg så ut som en taper, men det var virkelig verdt det når jeg så ungenes reaksjon på hva vi gjorde. Enda bedre ble det når vi kledde på dem klærne. De lo og lo og lo. Og vi lo med. Læreren måtte til og med komme med linjal og bli kjempestreng for å få dem til å sitte noenlunde stille. Men hun lo hun og. Det var helt fantastisk.

På senteret for jentene ble vi tatt godt imot, en uke senere enn hva som var planen. Det var godt å se dem igjen, og en fantastisk start på året sammen med dem. De holdt på med ”handcraft” når vi kom, og lærte oss hvordan vi kan lage kurver, bordbrikker og ”bokser” av strå og bast. Det var kjempegøy, og de to timene som vanligvis pleier å gå sent føk forbi. Vi fikk mer kontakt med jentene når de drev med noe de likte godt, og følte seg komfortable med, og det var en god følelse.

Ellers har det ikke skjedd noe uten om det vanlige på jobben. Utenom litt språkforvirrig på Anges Mignons, der ”stivheks” ende opp med at jeg krøp gjennom bena på alle ungene som stod på linje. Men det var herlig å se ungene på både døveskolen og Les Anges Mignons igjen, og jeg gleder meg til å være sammen med dem nesten hver onsdag og torsdag frem til April. Vi ler og koser oss sammen, og jeg nyter virkelig tiden jeg har igjen.

Det er og fantastisk å kjenne at kroppen er frisk når jeg er på jobb. Jeg blir ikke like fort sliten. Jeg kan jage ungene som gale når vi leker ”stivheks”, og jeg trenger ikke sette meg ned hvert ledige minutt for å ikke puste som jeg har løpt maraton. Jeg elsker jobbene mine, og jeg elsker ungene.

Vi har og begynt på ett prosjekt, hvor vi skal lage armbånd til alle elevene vi underviser på Ebenezera. 100 stk. Kjedelig for oss, men gøy for dem!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Endelig hjemme

3 og en halv måned har allerede gått. Og hvor klisjé det enn høres ut, gir jeg blaffen; det har vært noen av de beste månedene i mitt 19 år gamle liv.

I løpet av de siste månedene har vi lært oss å leve uten innlagt vann. Det har for øvrig ENDELIG kommet tilbake, bare 3 måneder forsinket (alt tar tid i Afrika), og jeg må innrømme at det føltes utrolig godt å ikke bøtte-dusje eller vaske opp med veldig begrensede vannmengder.

Vi har lært å elske dette stedet vi kaller hjem. Vi har blitt glad i menneskene vi omgås hver dag, vi har lært hvor vi får tak i den beste maten på markedet. Vi har definitivt hatt vår del av kaken når det kommer til uflaks og sykdom, vi har lært hvilke busser som går hvor, vi har blitt lommekjente (nesten) i Tana, men vi har ikke lært gassisk. Vi har sett 4 sesonger av Criminal Minds, lest masse bøker, vi har blitt veldig lei av vårt eget selskap, og vi har ikke minst lært å sette pris på muligheten til å være ute om kveldene.

At vi elsker dette stedet ble veldig tydelig for oss da vi, etter nesten 3 uker i Kenya endelig kom hjem. Selv om Kenya var fantastisk, innholdsrikt, fyllt med noen av de beste menneskene i verden, og jeg hadde noen av de beste dagene i mitt liv.

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg kom pappa til meg. Jeg slapp å være alene på hotell, og det var helt fantastisk å se mannen i mitt liv igjen etter 3 måneder. Sammen besøkte vi venner i Kaputei (en village Strømmestiftelsen har vært med å bygge opp gjennom JamiiBora), var på ett giraffesenter, slappet av ved bassenget og ble over gjennomsnittet solbrente. Safari skulle vi og på, men jeg bestemte meg for å kaste opp natten i forveien, så det ble avlyst. Vi hadde en noe annerledes, men koselig nyttårsaften sammen, mange fine samtaler, og det var veldig trist når han skulle dra igjen. Men da skulle jo jeg på Infield!

Infield var kjempegøy. Endelig var Afrika-gjengen samlet igjen. Det ble dager fyllt med mye latter og glede, men og gode samtaler hvor vi utvekslet erfaringer, og hørte på andres opplevelser i andre fremmede kulturer. Vi besøkte Mathareslummen, vi gikk på fjelltur til Mt. Longonot, vi spilte volleyball, vi badet i bassenget og hadde masse undervisning med våre fantastiske lærere. Det var en veldig vellykket uke.

Men Kenyas definitive høydepunkt var den avsluttende ferien vi hadde på Lamu, en liten øy utenfor Kenyakysten, sammen med Marianne, Ingunn, Veronica, Maren (Kæmmisjentene) og Birgitte. Vi kom helt uten forventninger, og ante fint lite om hva som ventet oss. Positivt overrasket ble vi i hvert fall, og hadde noen helt FANTASTISKE dager sammen i vårt nye feireparadis. Det var trist å dra fra Lamu, og alt det gøye vi opplevde der, men det var veldig godt å komme hjem og. Selv om vi forsov oss første dagen, og lommeboken min ble røsket ut av hånden min mens jeg gikk på gaten. Med penger, mobil, bankkort og hva du enn har i en lommebok oppi. Farvel til den.

Jeg har tatt masse bilder med min nye kameralinse. Her er noen av dem.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Jul

At årets jul har vært veldig annerledes er vel det eneste jeg kan si sikkert om denne jula. Det har skjedd veldig masse, men og veldig lite, og jeg har måttet bruke litt tid på finne ut av hvordan jeg skulle takle alt dette som har skjedd.

For ca en uke siden fikk jeg vite at jeg hadde fått tyfoidfeber. Etter tre uker fra og til med sykdom, fikk jeg endelig fingeren ut av rumpa og gikk til legen. 1500 kr fattigere, og 20 forskjellige tester rikere (ble testet for ALT) var jeg endelig klar for ferie. Den ble jo da umiddelbart avlyst når jeg fikk den dramatiske telefonen at jeg hadde blitt syk. Jeg begynte jo selvfølgelig å grine, og visste ikke helt hvordan jeg skulle takle dette fryktelige som hadde skjedd. Jeg skulle jo på ferie! Karoline var jo til og med hos meg.

Men ferie skulle jeg ikke på, og etter en god dose overtaling fikk jeg endelig sendt Karoline av sted, sammen med 3 andre hald-venner. Meg og min fantastiske team-mate Irmelin ble igjen i Tana, og skulle feire jul med de norske misjonærene og bo hos dem. Jeg brukte stort sett dagene på å ligge i senga, spise og ta antibiotika. Som for øvrig gjorde meg helt utslitt og. Julaften måtte jeg legge meg kl 10, og da klarte jeg så vidt å holde øynene åpne. Det var helt fryktelig. På ett tidspunkt den kvelden var jeg og nesten sikker på jeg skulle ta mitt siste åndedrag, da pusterøret mitt var helt tett. Men heldigvis våknet jeg neste morgen. Da ble jeg lettet.

At jeg har vært så mye syk har jo og påvirket egentlig hele desember. På 3 uker, hvor vi vanligvis har 12 arbeidsdager har vi kanskje vært på jobb 5. Enten var jeg syk, eller så hadde elevene fri eller eksamen. Da gikk dagene stort sett til å gå/løpe frem og tilbake til toalettet (som vi har mistet nøkkelen til. STRESS), eller ligge i senga å se på film. Jeg har aldri før i mitt liv vært så lei av meg selv som jeg er nå.

Men nå vil jeg tørre å påstå at jeg er blitt frisk, og dro – etter litt styr – til Kenya 27 desember. Jeg koste meg på flyet, egentlig. Hadde jo bursdag, og var så heldig å få hvitvin, en fryktelig champagne og ostekake av flyverten. Han var så snill! Da ble jeg glad.

Kenyaturen ble jo dog ikke helt som planlagt. Planene for nyttårshelgen ble avlyst, og jeg måtte igjen bruke mer tid alene i mitt eget selskap, som jeg allerede var ganske lei av. Men sorgen varte ikke lenge. For i dag kom pappa til meg. Min kjære far og mor bestemte seg for å sende pappa til Kenya. En spontantur til Kenya, for at jeg ikke skulle være alene enda mer enn jeg allerede hadde. Hvis ikke det er verdens beste foreldre, vet virkelig ikke jeg. Så nå koser jeg meg sammen med pappa, og er for første gang på en stund fakstisk ordentlig glad!

Ellers vil jeg bare ønske dere alle ett godt nytt år! Jeg gleder meg veldig til 2013, for jeg vet at herfra kan det bare gå oppover. Og jeg har mye å se frem til, som er en av tingene som har hjulpet meg gjennom dette.

Bilder har jeg dessverre ikke. Har på en måte ikke vært så masse gøy å ta bilder av de siste ukene. Men nå har jeg fått ny kameralinse, og det er veldig gøy og jeg gleder meg til å bruke den.

Tankevekker

Dagen var 16. november. Det var en fredag. Vi var samlet rundt 20 ungdommer i engelskklubben for å diskutere. Temaet ble satt til kultur, men diskusjonen handlet mer om tradisjoner. Tradisjoner rundt bryllup, jul, nyttår. Vi snakket om jul. Hvordan julen er i Norge. Hvilken fantastisk høytid det er, for nesten alle menneskene i det lille landet langt nord. Hvordan vi samles for å spise god mat, åpne julegaver, le sammen, ha det gøy uten noen verdens bekymringer. Vi fortalte om hvordan vi jobber og styrer for å ha de fineste husdekorasjonene, kjøpe de fineste julegavene. Det har nesten blitt en konkurranse. En konkurranse som går ut på å vise hvor mye penger du kan bruke på å gjøre julen uforglemmelig. Og det var da det glapp ut av oss hvor LATTERLIG mye penger nordmenn bruker i desember. På å gjøre det fint i julen. Vi angret i samme sekund.

Jeg ser fortsatt for meg ansiktsuttrykkene deres når jeg tenker på det. Jeg hører skuffelsen og lidelsen i sukkene deres. Jeg hører fortsatt Luke si ”I feel pain when I hear that”. De forteller om mennesker som ikke en gang har vann. De forteller at de selv må spise kylling på julaften, for det er det eneste de har råd til. At de heller vil ha kalkun, eller biff, men de har ikke råd. De forteller om mennesker som lider, grunnet lite penger. Og her er vi, rike nordmenn, som bruker sikkert 3 personers livslønn på én måned. Om ikke mer.

Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å ikke være en del av den forbrukskulturen jeg kommer fra. Jeg skulle ønske jeg kunne fraskrive meg skyld. Men jeg kan ikke det. Jeg er født inn i det, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Men det jeg kan gjøre, er å prøve å ta avstand fra den. Jeg kan prøve å ikke være som alle andre. Vise at jeg ønsker å være annerledes. Og prøve å få menneskene rundt meg til å gjøre det samme.

For meg ble dette en veldig tankevekker. Ikke bare på grunn av dårlig samvittighet og skyldfølelse over at vi bruker så mye penger, men og en tankevekker på hva julen egentlig handler om. Julen i Norge handler ikke lengre om julens sanne budskap. At Gud gav oss den største gaven vi kan tenke oss. Vi er mer opptatt av å ha det finest, og gi de fineste gavene til hverandre. Hva har skjedd med oss? Hva er det som har gjort at penger er det eneste som virkelig har betydning for oss? Og jeg synes det er trist, vondt og dumt at jeg må bruke nesten 100.000 kroner for å innse det selv.

Pepperkakehus, glitter og glede

Herlighet som tiden flyr. 2 av 6 måneder en allerede over, og jeg føler fortsatt jeg nettopp kom hit. Men det stemmer ikke. Det er snart jul, og tanken er på nippet til å skremme meg. Men 4 måneder igjen er jo en god stund det og. Heldigvis.

De siste ukene har vært helt fantastiske. Og travle. Men på en god måte. Jeg koser meg virkelig med alt jeg gjør, og når jeg tar en grundig gjennomgang med meg selv i tankene mine kjenner jeg langt inni hjerterota at jeg er akkurat der jeg skal, og er ment til å være.

Mandagene er til nå ukas mest krevenede dag. Da er vi to timer på senteret for de småkriminelle jentene, og skal ha sportsaktiviteter med dem. Med tanke på bakgrunnen mange av dem har, som og er grunnen til at de bor på senteret, har vi fått inntrykket av at de har veldig snebert begrep om hva som er gøy, og at de ofte ikke gir en innsats for å prøve å ha det litt gøy heller. Men derfor vet vi og at det er veldig viktig at vi er der, og kommer hver mandag med åpent sinn ny kjærlighet å gi til jentene, som jeg begynner å bli veldig glad i.

Men resten av uken er helt fantastisk. Når vi kommer på skolen og går inn i klasserommet tirsdag og torsdag, står jubelen omtrent i taket, og går vi for å hente barna på onsdager hopper de omtrent i kapp for å vise hvor glade de er. Det går overraskende bra å lære de små gasserne engelsk, og utrolig gøy når det vi lærer dem faktisk sitter! Vi prøver og å gjøre undervisningen mer variert, så å lage spå med dem var en vanvittig stor slager. Stemningen stod i taket.

Barna og ungdommene på døveskolen (torsdager) er helt fantastiske, høylytte og gale. Så for meg og Irmelin var det helt nydelig når vi satte dem til å lage julepynt, og det faktisk ble litt stille i klasserommet. Det går overraskende fint å kommunisere med dem, og jeg merker jeg lærer en god del de to timene jeg har i uken. Har blant annet nesten lært fadervår, som jeg er veldig fornøyd med.

Onsdagene er spesielt gøye, og ukas soleklare høydepunkt. Fra kl. 8 til 11 leker vi ute med små, helt utrolig nydelige barn. Hvis lykken kunne ses og beskrives med ord, tror jeg det vi føler når disse ungene kommer løpende mot oss og hiver seg rundt halsen vår, ikke er langt unna den beskrivelsen. Noen ganger ble det faktisk så mange barn på samme tid, at jeg ikke hadde noe annet valg enn å falle, lang som jeg var over alle de stakkars barna. Men de holdt på å le seg i hjel, så det gjorde egentlig ingenting. (Dette skjedde under en kjempegøy runde av ”hauk og due”, som er blitt en sikker vinner blant ungene, sammen med ”katt og mus”.) En kan jo ta seg selv i tenke på om disse barna får den kjærligheten og omsorgen de trenger, når det er en så enorm glede når de ser oss. Og jeg har så utrolig lyst til å gi alle like mye oppmerksomhet og kjærlighet, men med 80 unger samtidig sier det seg selv at det ikke går. Jeg ønsker bare at barna kan føle at noen virkelig bryr seg om dem, og kun ønsker at de skal ha det gøy den tiden vi er sammen.

Og om ikke jobben i seg selv overgår alle forventningene, gjør virkelig resten av tiden vi har her og det. KRIK blir og bare bedre og bedre. Til og med der begynner jeg å få venner, til tross for at vi stort sett ikke forstår hva hverandre sier. Jeg har fått meg en treningskompis, så vi ligger på siden av hverandre på bakken og tar sit-ups og holder på å dø av latter sammen. Kjempestemning. Jeg har enda ikke tatt skrittet og blitt med på basketball, men volleyball har og blitt en nokså mye praktisert sport, og er noe både de og jeg synes er veldig gøy. Mitt lag vinner alltid.

Engelskklubben er og utrolig koselig, og det er der vi har fått noen av de beste vennene våre her. Blant annet en god kompis som heter Luc. Her om dagen var han med å laget pepperkakehus. Ettersom våre kokekunnskaper har blitt helt enormt store etter vi kom hit (kan nå lage 5 middagsretter) tenkte vi det var på sin plass å lage pepperkakehus fra bunnen – med hjemmelaget sirup. Det gikk veldig bra, helt til pepperkakehuset ble ødelagt av fukt og vi måtte se oss slått av varmen i Afrika. Nederlag.

Vi har og hatt bollekvelder, vært med på en eller annen fering av 50års jubileet til en kirke, prøvd å lære 22 og 23 år gamle gassere å svømme, nytt livet ved bassengkanten, tatt buss, laget mat, vært på markedet, vært syke (feber), lest, sett 3 sesonger av criminal minds, dusjet i regn, spist opp de siste ballerinakjeksene, skrevet en oppgave, vært i Mahajanga og hatt koselige hyggekvelder inne på vårt usedvanlig koselige rom, som nå er ferdig pyntet til jul. Samt vært i kirken, som vi ikke forstod et kvekk av – der vi til vår store forferdelse stod sammen med koret og måtte synge sanger for menigheten vi aldri hadde hørt før. På gassisk. Uten tekst. Men onsdag var vi på vår første kor-øvelse. Det var gøy, tungt og vanskelig. Fortsatt litt usikker på om jeg burde delta på konserten på søndag. Deltok ikke på konserten i går. Men det var veldig gøy å høre på. De var flinke! Selvom lyden av instrumentene nesten sprengte trommehinnene mine. 

Så i det store og det hele – jeg nyter virkelig livet her. Og er her ett bildedryss fra de siste ukene. Enjoy!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Borte bra, hjemme best

I slutten av september bestemte vi oss for at vi skulle dra til Mahajanga første helgen i desember. Planen var å besøke våre eks-samboere, å se hvordan de har det der de jobber og bor. Så vi gjorde nettopp dette. Fredag satte vi oss på bussen, Transport Premiere Class – helt konge, etter en litt mindre konge frokost bestående av luft (brød) med syltetøy, og en ekkel juice. Bussturen tok omtrent 11 timer, og det var en fryd for både kropp og sjel når vi endelig ankom Mahajanga og pustet inn varm, frisk sjøluft for første gang på 2 mnd.

I Mahajanga, kan man i motsetning til hjemme hos oss, være ute etter det har blitt mørkt. Så vi gjorde det. Ikke det at vi gjorde noe eksepsjonellt eller noe slikt, men vi spiste en god og mettende middag/kveldsmat etterfulgt av det som i følge Vegolard skulle være VERDENS BESTE IS. Det var det.

Lørdag var 1. desember. Den dagen ble tilbrakt på stranden i 40 grader. Vannet var helt latterlig varmt, og langs strandkanten – tro det eller ei – var vannet faktisk varmere enn kroppstemperaturen min. Jeg måtte løpe for å ikke brenne meg. No kidding. Det var og helt ekstreme strømninger i vannet, heldigvis bortover og ikke utover, og vi kunne bli dradd ganske mange meter bortover på rimelig kort tid. (Velger å ikke bruke spesifikke mål her, de som kjenner meg vet jeg ikke har særlig god evne til å måle verken tid eller avstand.) Men vi hadde det veldig gøy, og koste oss masse med å leke i vannet. Men det var litt rart å høre på julemusikk mens jeg lå å solte meg i 40 grader. Stemte ikke helt. Så alle nordmenn – dere skulle nok ønske dere var her i 40 grader, men tro meg – jeg skulle ved visse anledninger ønske jeg var der. (Der er altså Norge, for de som ikke forstod det. Men ikke misforstå – jeg er veldig tilfreds og fornøyd med å være her.)

I dag, som i går måtte vi igjen gå å spise VERDENS BESTE IS. Den var veldig god. Så god at vi til og med måtte ha to runder. 5 kuler. 3 + 2. Da var jeg veldig mett etterpå. Men det var verdt det. Siden det er jul (i hvert fall advent) hadde vi litt julekos, og hadde kveldshygge med blant annet polarekspressen og PEPSI-MAX. For en lykke på jord. Ellers vil jeg og benytte anledningen til å takke verdens beste mamma for adventskalender.

Søndag skulle vi hjem igjen. Vi hadde 11 nye timer på buss fremfor oss. Som skulle vise seg å bli en helt forferdelig tur. 40 grader, og enda varmere inne, ettersom de to som hadde vindu ved setene IKKE ÅPNET DEM. Det rant og rant av hele meg. Ved noen anledninger var det en liten dam i setet under meg, og jeg er helt sikker på at hvis det hadde gått an, hadde det sett ut som jeg hadde tisset på meg. Heldigvis hadde jeg svart jumpsuit med blomster, så man så det ikke. Fjoh. Vi fikk og 2 hyggelige franskmenn som reisekamerater. De hadde vært halve Madagaskar rundt, og mens han ene så på bilder på den lille minimaskinen sin gjorde jeg den tabben å spørre hvor det var. Det resulterte i at jeg måtte se på bilder i nærmere 30 min, av blomster, kameloner, fisker, lemurer og ulike steder de hadde vært på. Har aldri sett ett liknende system. En mappe for hver art omtrent. Prøvde mitt beste å virke interessert, men etter 30 min tror jeg vi begge var lei, så han tok heldigvis initativet til å avslutte bildeseansen.

Etter 11 timer var vi endelig fremme igjen, og selv om vi nesten brukte mer av helgen på buss enn det vi gjorde i Mahajanga, var vi begge enige om at det var verdt det. Vi hadde en veldig fin tur. Men som tittelen sier – borte bra men hjemme best. Det var godt å komme tilbake til kalde, kjære Tana.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Hvem tok brunosten?

Irmelin stod på kjøkkenet, mens jeg ryddet litt i skapet på rommet. Sjokkert finner jeg ut av at vår ene plate med Kvikk Lunch er BORTE. ”Irmelin, har du sett Kvikk Lunchen? Den er vekk” utbryter jeg fortvilet. Men nei, hun hadde ikke det. Jeg går inn på rommet og fortsetter å lete. Søkk vekk. Sporløst forsvunnet.

”Helene, kom inn hit” hører jeg plutselig fra kjøkkenet. Brunosten er vekk. Noen har tatt brunosten fra kjøleskapet vårt. Angsten lyser ut av øynene til Irmelin. ”Jeg hadde spart den til jul! Åå den ene tingen jeg hadde gledet meg så til. Hvem tar brunosten?!”

Vi setter oss inn på rommet. Hva skal vi gjøre? De to mest norske tingene vi hadde var vekk, som vi hadde spart og gledet oss til å spise. Fortvilet ringer vi Helisoa. Hun sier hun kommer snart. I mellomtiden tar vi saken i egne hender. Bestemt går vi ut av rommet vårt og banker på døren til Bonde. ”Har du tatt brunosten vår?” spør vi. Vi tror kanskje de har pranket oss. Men han hadde ikke det.

Så kommer Helisoa. Vi må forklare hva som har skjedd. ”Låste dere døren?” spør hun. Ja, vi gjorde det. Det er nesten som avhør. Hun tror vi anklager Thomas og Bonde for å ha stjelt brunosten og Kvikk Lunchen. Hun går å snakker med dem. Sier vi tror de har stjelt det. Begge to blir lei seg. En etter en kommer de og sier de ble triste siden vi trodde de hadde stjelt det. Det trodde vi jo aldelels ikke! Vi trodde bare det var en uskyldig prank.

Så kom vi på at vi hadde på oss norske briller. Pranking er jo ikke vanlig her. ”Åh, så dumme vi var” utbryter vi. ”Vi ble utrolig lei oss” utbryter de. Vår første store kulturelle misforståelse. Vi fikk forklart oss, og alle vonde følelser ble tatt bort. De er ikke lengre lei seg. Men brunosten og Kvikk Lunchen er borte vekk. Håper den som tok det koser seg med dårlig samvittighet.

 Dette var ganske gøy, helt til vi fant ut at hårkuren min er stjelt og Irmelins internett modem og 10.000 Ar også er vekk.