Tankevekker

Dagen var 16. november. Det var en fredag. Vi var samlet rundt 20 ungdommer i engelskklubben for å diskutere. Temaet ble satt til kultur, men diskusjonen handlet mer om tradisjoner. Tradisjoner rundt bryllup, jul, nyttår. Vi snakket om jul. Hvordan julen er i Norge. Hvilken fantastisk høytid det er, for nesten alle menneskene i det lille landet langt nord. Hvordan vi samles for å spise god mat, åpne julegaver, le sammen, ha det gøy uten noen verdens bekymringer. Vi fortalte om hvordan vi jobber og styrer for å ha de fineste husdekorasjonene, kjøpe de fineste julegavene. Det har nesten blitt en konkurranse. En konkurranse som går ut på å vise hvor mye penger du kan bruke på å gjøre julen uforglemmelig. Og det var da det glapp ut av oss hvor LATTERLIG mye penger nordmenn bruker i desember. På å gjøre det fint i julen. Vi angret i samme sekund.

Jeg ser fortsatt for meg ansiktsuttrykkene deres når jeg tenker på det. Jeg hører skuffelsen og lidelsen i sukkene deres. Jeg hører fortsatt Luke si ”I feel pain when I hear that”. De forteller om mennesker som ikke en gang har vann. De forteller at de selv må spise kylling på julaften, for det er det eneste de har råd til. At de heller vil ha kalkun, eller biff, men de har ikke råd. De forteller om mennesker som lider, grunnet lite penger. Og her er vi, rike nordmenn, som bruker sikkert 3 personers livslønn på én måned. Om ikke mer.

Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å ikke være en del av den forbrukskulturen jeg kommer fra. Jeg skulle ønske jeg kunne fraskrive meg skyld. Men jeg kan ikke det. Jeg er født inn i det, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Men det jeg kan gjøre, er å prøve å ta avstand fra den. Jeg kan prøve å ikke være som alle andre. Vise at jeg ønsker å være annerledes. Og prøve å få menneskene rundt meg til å gjøre det samme.

For meg ble dette en veldig tankevekker. Ikke bare på grunn av dårlig samvittighet og skyldfølelse over at vi bruker så mye penger, men og en tankevekker på hva julen egentlig handler om. Julen i Norge handler ikke lengre om julens sanne budskap. At Gud gav oss den største gaven vi kan tenke oss. Vi er mer opptatt av å ha det finest, og gi de fineste gavene til hverandre. Hva har skjedd med oss? Hva er det som har gjort at penger er det eneste som virkelig har betydning for oss? Og jeg synes det er trist, vondt og dumt at jeg må bruke nesten 100.000 kroner for å innse det selv.